You are currently browsing the category archive for the ‘Spesialpedagogikk’ category.
I flere bloggposter her på Læringsmiljøbloggen har jeg skrevet om det nye Nasjonale senteret for læringsmiljø og atferdsforskning. Fra 1. 1. 2013 er vi igang. Vi er ikke lenger med i Statped.
Det er bare 3 uker til flere store endringer i norsk skoles støtteapparat finner sted.
Det statlige engasjementet i norsk skole er grundig gjennomgått, Midtlyngutvalget (NOU 2009:18) danner grunnlaget for mange av de viktige endringene som nå kommer etter politisk behandling av Meld. St. nr 18 (2010-2012): Læring og fellesskap. Mange engasjerte mennesker har vært i sving og omorganiseringsprosessen er snart i havn. Skolefolk over det ganske land har kanhende ikke fått med seg nyhetene? Det har slett ikke vært førstesideoppslag i mange aviser – men nå skjer det en stor reorganisering av skolens støttesystem, det handler om inkludering og spesialpedagogikk!
Det er siste utgave av magasinet Rom for læring (pdf) som i lederen gir et samlet bilde på hva endringen vil bety:
Eit av føremåla med den nye organiseringa er at tilbodet fra Statped skal nå meir rettferdig ut til alle barn i Noreg uansett vanske og kvar i landet dei bur… Eit mål for nye Statped er å vere tydelegare og meir synleg i alle kommunar.
Mye blir anderledes i Statped fra årsskiftet. Den spesialpedagogiske støtten gis fra 4 regionssenter: nord, midt, vest og øst. Mens noen av de opprinnelige sentraene i Statped går ut, som selvstendige virksomheter – som Signo og Briskeby, mens det nye Nasjonale senteret for læringsmiljø og atferdsforskning legges til Universitetet i Stavanger, med en avdeling i Porsgrunn og en i Stavanger.
Magasinet Rom for læring går inn, men adresselistene går videre til det nye bladet Statped-magasinet. Det vil si at alle barnehager, skoler, PP-kontor, skolemyndigheter og lærerutdanningsinstitusjoner fortsatt vil motta et blad fra Statped.
Kirsti Tveitereid
I siste nummer av Utdanning (15/2012) skriver man at det finnes store mørketall når det gjelder elever som er tatt ut av den ordinære undervisningen. I artikkelen Dobling i antall elever utenfor normalskolen har journalistene intervjuet en rekke norske skoleforskere som alle sier at dette er et felt det ikke er forsket på. Det stemmer bare delvis.
Man får også inntrykk av at alle elevene som deltar i denne typen tiltak er ute av klassen på fulltid. Det er ikke tilfelle.
Ved Lillegården kompetansesenter har vi siden 2005 kartlagt elever som viser atferdsproblemer og lav skolemotivasjon. Vi har satt sammen en leseliste.
Så langt har det kommet tre rapporter:
- I randsonen (2006) (pdf) – forekomst og organisering av smågruppetiltak for elever på ungdomstrinnet som viser problematferd og lav skolemotivasjon
- Den ene dagen (2009) (pdf) – en kasusstudie med aktørenes begrunnelser og opplevelser. Også her er utgangspunktet ungdomsskoler som bruker smågruppebaserte deltidstiltak for elever som viser lav skolemotivasjon og problematferd
- Er alle med? (2012) (pdf) – en kartlegging av smågruppetiltak for elever som viser problematferd og/eller lav skolemotivasjon, og som befinner seg på 1.-7. trinn i grunnskolen
Vi har også skrevet artikler om temaet:
- Smågruppetiltak for elever på ungdomstrinnet som viser problematferd og lav skolemotivasjon (pdf). – Spesialpedagogikk nr 5 (2007) S. 4-16
Artikkelen bygger på rapporten I randsonen. - Den ene dagen (pdf). Spesialpedagogikk nr 6 (2009) S. 4-15
Artikkelen bygger på rapporten med samme navn. - Få dem ut av klassen – men hjelper det? (pdf) – Bedre skole nr nr 3 (2011). S. 30-36
Artikkel om en undersøkelse som viser at skoler med smågruppetiltak skårer dårligere på læringsmiljø og skolekultur enn skoler uten slike tiltak - I Spesialpedagogikk nr 8, 2012 kommer en artikkel der vi tar utgangspunkt i rapporten Er alle med? som kom tidligere i år.
Vi er også i gang med et nytt kartleggingsarbeid innenfor dette temaet. Arbeidet er foreløpig bare i startgropa.
Hvis du vil vite mer om dette temaet kan du ta kontakt med Svein Nergaard eller Hanne Jahnsen på telefon 35 93 17 50.
Torunn Helene Fredriksen
Jeg har lest artikkelen “Inkludering og spesialpedagogiske tiltak – motsetninger eller to sider av samme sak?“ .
I artikkelen viser Kjell- Arne Solli til hvilke dilemmer bruk av spesialpedagogiske tiltak kan gi.
Han poengterer også hvor vanskelig det er å velge mellom “det rette” eller “det rette”. Slike dialemmaer krever synliggjøring av faglige, sosiale og verdimessige perspektiv. Dette er kanskje perspektiv lærergruppene kan nærme seg i sin pedagogsike analyse?
Artikkelen har utgangspunkt i barnehagers arbeid for inkludering av barn med nedasatt funksjonsevner. Teorigrunnlaget og kunnskapen som kommer frem i artikkelen like gyldig i skolens verden, mye kunnskap er også hentet der fra.
Dilemmaene som dukker opp i spenningsfeltet mellom det å skulle inkludere og det å sette inn spesialpedagogiske tiltak beskrives av Fylling (2000) som spesialundervisningens Janus-ansikt. Spesialpedagogiske tiltak skal sikre deltakelse i fellesskapet, men de kan samtidig virke segregerende.
To begrep, som mer og mer benyttes i faglitteraturen og i forskning om den inkluderende skolen er det kategoriske og det relasjonelle perspektivet. De to begrepene representerer to ulike synsvinkler.
Begrepene ble først brukt av professor Alan Dyson (1999) som ga en analyse og en skjematisk framstilling av den internasjonale forskningen innen spesialpedagogikk på sluttkonferansen for det norske 5-årige forskningsprogrammet innen spesialpedagogikk (Norges forskningsråd 1993-1999) Alan Dyson er nå professor ved universitetet i Manchester
Seinere har den svenske forskeren Bengt Persson både utvidet og utviklet disse begrepene slik at de danner grunnbegrepene i en teoretisk modell. En modell for forståelse av skolevansker og hvilke konsekvenser de to perspektivene har for spesialpedagogisk virksomhet og forskning. Dette kan leses om i Emanuelsson, Persson og Rosenqvists kunnskapsoversikt: Forskning inom det spesialpedagogiska området, utgitt av Skolverket i 2001.(pdf.)
Det kategoriske perspektivet er sterkt individualisert og knyttet til de vanskeligheter og mangler som den enkelte elev har. Eleven er selve problemet. Problemene ses ut fra medisinske og psykologiske synsvinkler. Dette medfører at eleven tilbys spesialundervisning – og som regel ekskluderes fra den ordinære undervisningen. Med andre ord i dette perspektivet forsøker skolen ved hjelp av spesialpedagogiske tiltak å kompensere for de diagnostiserte problemene. Satt på spissen kan en si at eleven eier problemet og er årsaken til problemet.
Det relasjonelle perspektivet representerer et syn hvor de fleste individuelle problemer forstås på bakgrunn av samfunnets strukturer og de mellommenneskelige relasjoner. I et relasjonelt perspektiv er det et mål å utvikle inkluderende fellesskap, og fokus er rettet mot sosiale prosesser og konteksten. Her finnes ingen enkle årsaks-virkning-forklaringer, fordi her er det mange ulike faktorer som spiller inn. Eleven er i problemer.
Bengt Persson foreslår dette som et alternativ til det kategoriske perspektivet i sin doktoravhandling: Den motsägelsesfulla specialpedagogiken; motiveringar, genomförande och konsekvenser (1998)
Det kategoriske perspektivet flytter fokus vekk fra skolen, fra skolens kultur, fra relasjoner og læringsmiljø – men hvordan kan skolen skifte fokus – fra individ til system? Dette er et tema som diskuteres i både fag- og forskningsmiljø for tiden. Et eksempel på en god fagbok som beskriver hvordan det relasjonelle perspektivet kan overføres til praktisk pedagogikk er: Nordahl,Thomas, Mari-Anne Sørlie; Terje Manger og Arne Tveit (2005) Atferdsproblemer blant barn og unge. Bergen, Fagbokforlaget. Nummer 1, 2012 av Tidskriftet Specialpædagogik har en artikkel av Benthe Sloth som er lett og lesverdig om hvordan de to begrepene hjelper en til å kategorisere og å forstå to helt forskjellige syn på elevers tilhørighet innenfor fellesskapet skolen. Artikkelen heter : Inklusion finnes i relationen mellom lærer og elev.
Ta gjerne kontakt med biblioteket ved Lillegården kompetansesenter kirsti.tveitereid@statped.no og jeg sender artikkelen.
Det blir mer og mer vanlig at også skoler med elever fra 1. til 7. trinn etablerer ulike grupper for elever som viser ulike typer vansker knyttet til skolefaglig og/eller sosial utvikling. Noen elever har deler av sin opplæring i slike tiltak, og noen har hele sin opplæring fra 1-3 år i slike tiltak.
Lillegården kompetansesenter har blant annet fokus på elever som viser problematferd i skolen, og gjennomførte en landsdekkende kartlegging av tiltak opprettet for denne målgruppen på skoler med elever fra 1. til 7. trinn, vinteren 2010. Den endelige rapporten kommer ut i begynnelsen av 2012.
Da Sørlie (1991) kartla alternative skoler for elever som viste problematferd på skolen, i begynnelsen av 1990 var det ikke aktuelt å spørre barnetrinnet om dette. Alternative skoler var forbeholdt elever på ungdomstrinnet. I 2005 ble skoleeier spurt om de hadde slike tiltak for elever fra barnetrinnet, og 59 kommuner bekreftet at de hadde etablert slike tiltak. Skoleeier i alle landets kommuner ble kontaktet i forbindelse med Lillegården kompetansesenters landsdekkende kartlegging av slike tiltak på ungdomstrinnet.
I 2010 som vår undersøkelse handler om, har antallet tiltak på barnetrinnet steget betraktelig og elever helt ned i første klasse har tilbud i kortere og lengre tid. Tiltakene på barnetrinnet skiller seg imidlertid fra tiltakene i ungdomsskolen, på flere områder. De viktigste funnene er muligens at nesten alle tiltakene er deltidstiltak, og nesten alle elever er i tiltakene mindre enn en dag pr uke.
Les mer:
Thomas Nordahl, Mari-Anne Sørlie, Arne Tveit og Terje Manger står bak to hefter om alvorlige atferdsvansker. Det ene heftet er skrevet for skolen, det andre for skoleeier og skoleleder. Heftene kom allerede i 2003, men de er fortsatt aktuelle:
…Edvard Befring, professor i spesialpedagogikk og nestor i faget og i opprettelsen av Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo spissformulerer seg klart og tydelig på Jubileumskonferansen ved samme institutt denne morgenen 11. oktober 2011.
Spesialpedagogikk som fag og forskningsfelt feirer 50 år i Norge. Auditoriet er fullt av fagfolk, av studenter, av professorer og amanuenser. Edvard Befring mener det er to ting som må stå i høysetet for det faglige oppdraget til en slik utdanningsinstitusjon som ISP.:
- Bidra til å styrke funksjonsevnen hos mennesker, det vil si forsterke det som fungerer best i stedet for å ha blikket
rettet på det som ikke fungerer - Kompensere for manglende funksjoner
Flere av foreleserne belyser temaet Befring innleder så kraftfullt med: Spesialpedagogikken må ikke se på mangler og diagnoser, det må være helheten og konteksten hver enkelt er i som betyr noe for evnen til å lære. Det er selvbildet hos hver enkelt som er det viktigste å arbeide med. Eller som Edvard Befring uttrykker det: Spesialpedagogen må bidra til å utvikle livsvilje hos den enkelte, og beskytte mot risikofaktorer som finnes i samfunnet for de som ikke faller innenfor normalitetsbegrepet i ett og alt. Og hva er nå
normalitetsbegrepet i dag?
Flere av foreleserne på konferansen etterlyser ny forståelse av ordene som brukes og etterlyser en mer nyansert begrepsbruk i
spesialpedagogikken. Prorektor Inga Bolstads filosofiske ståsted gir et slikt perspektiv i velkomsttalen til deltakerne på konferansen
Merkelapper og karakteristikker av barn settes allikevel hele tiden. Edvard Befrings kraftfulle advarsel om ikke å gjøre det bør lyttes til!
