You are currently browsing the category archive for the ‘Inkluderende opplæring’ category.
Det er utviklet strategier, verktøy, programmer, systemer og modeller for å bedre læringsmiljøet i skolen. I sum dreier dette seg om at, når vi skal gjøre noe, må vi velge en måte å gjøre ting på. Denne bør ikke være tilfeldig. Både skoleansatte og elektrikere har det til felles at de trenger å vite hva de gjør. Kortslutninger og feilkoblinger bør ikke forekomme innen noen av de nevnte fagområder.
I skolers utviklingsarbeid skal mennesker skinne og briljere mer enn systemer. Samtidig som skoler er avgrensede arenaer med sitt særpreg som trenger hensiktsmessige strukturer.
Denne balansen skriver jeg noe om i Bedre skole nr 4 – 2012.
Du er velkommen til å lese og kommentere.
Erik Nordgreen
Spesialundervisningen øker fortsatt i norske kommuner. Det betyr at ressursene dreies bort fra fellesskapet i klassen. KS ser alvorlig på saken og har på bakgrunn av rapporten om hvilke drivere som ligger bak økningen, laget et drøftingsopplegg som gir oppmerksomhet til hva som kan gjøres for å få til reduksjon. Det var forskningsinstitusjonen IRIS i Stavanger på oppdrag fra KS som i fjor gjennomførte dette FOU-prosjektet og fant en sammensatt begrunnelse for hva det er som fører til økt bruk av ressurser til dette i norske kommuner. KS anbefaler hver enkelt kommune å bruke drøftingsopplegget i sitt arbeid med å redusere spesialundervisningen. Det er stor variasjonen mellom kommunene. Mange kommuner satser systematisk på en inkluderende skole der klassefellesskapet og tilpasset udervisning vektlegges.
I flg. KS ser det allikevel ut til at rammene og meningene om hva som er ordinær tilpasset undervisning blir strammere både pedagogisk, organisastorisk, juridisk og økonomisk. Dette fører ofte til at svaret på det som i mange tilfeller er ordinære pedagogiske utfordringer, blir til vedtak om spesialundervisning. Men mye spesialundervisning gir mindre fleksibilitet i skolen, mens lærere og rektorer tror at det finnes ekstra ressurser iflg rapporten.
KS-direktør Jan Sivert Jøsendal uttaler til bladet KS-aktuelt at det er flere faktorer kommuner kan begynne å arbeide med. Forståelsen av loven knyttet til organisering av elevene må endres ellers vil økningen av spesialundervisning bare fortsette å øke i et samfunn som i stadig større grad gjennomsyres av rettighetstenkning for enkeltindivider, sier Jøsendal
Drøftingsopplegg fra KS (pdf.)
Spesialundervisning – drivere og dilemma (pdf)
Kirsti Tveitereid
I sin undersøkelse finner Sidsel Natland ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og Maja Rasmussen, seniorrådgiver ved «Ung i Jobb» at skolen ikke er det største problemet når ungdommer dropper ut av videregående skole. Dette ifølge Forskning.no. Mer avgjørende synes ungdommenes hjemmeforhold å være.
Samtidig fremkommer det i undersøkelsen at den usynlighet flere opplever hjemme også blir gjeldende på skolen. “Ungdommene mener de verken har blitt sett eller har fått nok hjelp og oppfølging fra skolen da de begynte å få mye fravær.”
Debatten bør ikke preges av at skyldspørsmålet blir en ping-pong ball som utveksles mellom hjem og skole. Mer interessant kan det være om videregående skole ser seg som løsningen. Det er videregående skoler som lykkes svært godt med å inkludere – også de elever som opplever betydelige belastninger hjemme. Det viser at såkalt negativ sosial reproduksjon ikke er noen upåvirkelig eller fatal mekanisme.
Disse skolenes fremste kjennetegn er kanskje evnen til å utvikle et læringsmiljø der kompetansen til å forstå og kommunisere med elevene er høyt utviklet.
Erik Nordgreen
I siste nummer av Utdanning (15/2012) skriver man at det finnes store mørketall når det gjelder elever som er tatt ut av den ordinære undervisningen. I artikkelen Dobling i antall elever utenfor normalskolen har journalistene intervjuet en rekke norske skoleforskere som alle sier at dette er et felt det ikke er forsket på. Det stemmer bare delvis.
Man får også inntrykk av at alle elevene som deltar i denne typen tiltak er ute av klassen på fulltid. Det er ikke tilfelle.
Ved Lillegården kompetansesenter har vi siden 2005 kartlagt elever som viser atferdsproblemer og lav skolemotivasjon. Vi har satt sammen en leseliste.
Så langt har det kommet tre rapporter:
- I randsonen (2006) (pdf) – forekomst og organisering av smågruppetiltak for elever på ungdomstrinnet som viser problematferd og lav skolemotivasjon
- Den ene dagen (2009) (pdf) – en kasusstudie med aktørenes begrunnelser og opplevelser. Også her er utgangspunktet ungdomsskoler som bruker smågruppebaserte deltidstiltak for elever som viser lav skolemotivasjon og problematferd
- Er alle med? (2012) (pdf) – en kartlegging av smågruppetiltak for elever som viser problematferd og/eller lav skolemotivasjon, og som befinner seg på 1.-7. trinn i grunnskolen
Vi har også skrevet artikler om temaet:
- Smågruppetiltak for elever på ungdomstrinnet som viser problematferd og lav skolemotivasjon (pdf). – Spesialpedagogikk nr 5 (2007) S. 4-16
Artikkelen bygger på rapporten I randsonen. - Den ene dagen (pdf). Spesialpedagogikk nr 6 (2009) S. 4-15
Artikkelen bygger på rapporten med samme navn. - Få dem ut av klassen – men hjelper det? (pdf) – Bedre skole nr nr 3 (2011). S. 30-36
Artikkel om en undersøkelse som viser at skoler med smågruppetiltak skårer dårligere på læringsmiljø og skolekultur enn skoler uten slike tiltak - I Spesialpedagogikk nr 8, 2012 kommer en artikkel der vi tar utgangspunkt i rapporten Er alle med? som kom tidligere i år.
Vi er også i gang med et nytt kartleggingsarbeid innenfor dette temaet. Arbeidet er foreløpig bare i startgropa.
Hvis du vil vite mer om dette temaet kan du ta kontakt med Svein Nergaard eller Hanne Jahnsen på telefon 35 93 17 50.
Torunn Helene Fredriksen
Jeg har lest artikkelen “Inkludering og spesialpedagogiske tiltak – motsetninger eller to sider av samme sak?“ .
I artikkelen viser Kjell- Arne Solli til hvilke dilemmer bruk av spesialpedagogiske tiltak kan gi.
Han poengterer også hvor vanskelig det er å velge mellom “det rette” eller “det rette”. Slike dialemmaer krever synliggjøring av faglige, sosiale og verdimessige perspektiv. Dette er kanskje perspektiv lærergruppene kan nærme seg i sin pedagogsike analyse?
Artikkelen har utgangspunkt i barnehagers arbeid for inkludering av barn med nedasatt funksjonsevner. Teorigrunnlaget og kunnskapen som kommer frem i artikkelen like gyldig i skolens verden, mye kunnskap er også hentet der fra.
Dilemmaene som dukker opp i spenningsfeltet mellom det å skulle inkludere og det å sette inn spesialpedagogiske tiltak beskrives av Fylling (2000) som spesialundervisningens Janus-ansikt. Spesialpedagogiske tiltak skal sikre deltakelse i fellesskapet, men de kan samtidig virke segregerende.
Denne uttalelsen kom fra ordføreren i Nissedal kommune på et møte hvor ledere på alle nivåer i kommunen var samlet for å snakke om skoleutvikling. Nissedal er en av kommunene i Norge som har prosentvis størst antall elever med spesialundervisning. Skolene i kommunen hadde i en periode vært utsatt for mye negativt fokus, i lokalpressen og fra foreldregrupper. Det var nye ledere på flere nivåer. Dette var utgangspunktet for kommunens henvendelse til Lillegården kompetansesenter for hjelp til å etablere felles fokus og innsats i skoleutvikling.
Det som er verdt litt oppmerksomhet i denne saken er at ledere på alle nivåer ønsket å delta i utviklingsarbeidet. Det ble etablert en prosjektgruppe med rådmann, ordfører, skolesjef, skoleledere, teamledere, leder for barnehage, PPT og tillitsvalgte. Denne gruppa ønsket å starte med sin egen utvikling. De ville utvikle en felles forståelse av utfordringene før de valgte utviklingsstrategi. Et halvt år har denne ledergruppa brukt på å etablere og forankre et utviklingsprosjekt hvor fokus skal være tilpasset opplæring og økt kvalitet i opplæringen til alle elever. God forankring av utviklingsprosesser på ledernivå er i tråd med teori om innovasjon og endring. Det har vært spennende å følge gruppas endring av perspektiv på utfordringene; fra et ønske om en grundig analyse av drivere til spesialundervisning i kommunen, til et større fokus på inkluderende og tilpasset opplæring for alle elever. Kan økt grad av relasjonelt perspektiv på læring bidra til at flere elever får en opplæring som er tilpasset deres forutsetninger innenfor fellesskapet?
