You are currently browsing Erik Nordgreen's articles.
Mobiltelefon som våpen. Dette er overskriften på Aftenposten sin leder 04.09.09. Elever sjikanerer hverandre ved bruk av mobil og andre digitale hjelpemidler. Avisen slår fast at behovet for antimobbeprogrammer i skolen er blitt større.
I en hage kan en luke ugress 24/7 eller legge til rette for at ugress ikke gror. Utvikling av et åpent og godt læringsmiljø forebygger mobbing. Dette dokumenteres bl.a. gjennom evaluering av LP-modellen; Læringsmiljø og pedagogisk analyse. Her arbeider en med å skape og vedlikeholde et positivt læringsmiljø der relasjonsbygging står sentralt. Ved å rette fokus mot hvordan vi vil ha det istedenfor å rette oppmerksomheten mot det som ikke fungerer overfødiggjør en, delvis, behovet for å opprette kampanjer mot f.ex mobbing.
Aftenposten skriver: “Det er på tide å øke oppmerksomheten dramatisk rundt det som skjer, men som voksne ikke ser.” Usynlig mobbing mener jeg i stor grad er en myte. Voksne ser det de velger å se. Voksne er oppmerksomme på barn som sitter alene kveld etter kveld, barn som aldri inviteres i bursdager, på kino eller deltar på pizzakvelder i kjellerstuen. Barn som går alene til skolen og alene hjem fra skolen. Voksne ser dem og kan ikke skjule seg bak begrepet “Usynlig mobbing.” Voksne tillater i stor grad egne barn å fryse jevnaldrende ut, og de vet hva de holder på med.
NRK har nå startet programserien Lærerne. TV-Norge skal vise dokumentaren Blanke Ark. Begge program har det til felles at barn vises frem i situasjoner de ikke mestrer godt.
Beslutningen om å sende disse programmene reiser noen prinsipielle etiske og faglige problemstillinger. Voksne går god forat barna ikke forulempes ved at disse programmene vises. Her påtar lærere, foresatte og media seg et betydelig ansvar.
I barnas lokalmiljø vil venner, venners foreldre og naboer kunne bevitne hvordan disse barna opptrer i utfordrende situasjoner. Hvordan barna da blir omtalt rundt de ulike middagsbord vil influere på hvordan barna blir behandlet når de møter ulike mennesker i sitt nettverk. Her fraskriver en seg delvis kontrollen over sentrale betingelser i barnas oppvekstmiljø.
Samtidig vil trygge voksne omsorgspersoner i stor grad kunne ivareta barna på en god måte, også i de sammenhengene som her belyses. Barn trenger ikke bli skadelidende som følge av å ha deltatt i et slikt program. Sannsynligheten for at barna vil takle dette greit i ettertid tror jeg er stor. Men jeg stiller likevel et kritisk spørsmål ved om voksne her løper en i overkant stor risiko på barns vegne.
“..they can be a “star” in the classroom and help inspire thousands of young minds.”
Graham Holley, leder for TDA (Training and Development Agency for Schools) viser til en undersøkelse som får frem at over 10 % av britiske menn ville vurdere en karriere som lærer om de ble overbevist om å kunne bidra til å bedre livssutsiktene for unge gutter.
Det er tall i undersøkelsen som indikerer at gutter i stor grad lar seg inspirere av mannlige lærere til å jobbe bedre med faglige utfordringer. De har også lettere for å ta opp sentrale tema som berører dem i dialog med en mannlig lærer.
Her demonstreres på nytt at elevers sosiale og skolefaglige utvikling gjensidig befrukter hverandre. Mer eksplisitt, de forutsetter hverandre. En god balanse mellom antall kvinnelige og mannlige lærere i skolen kan i denne sammenhengen vise seg å være en suksessfaktor.
Elever presterer bedre faglig og oppfører seg bedre der lærere og barnas foreldre kjenner hverandre. Dette fremgår av en undersøkelse utført av “Department for Children, Schools and Families” i Storbritannia. Når foreldre engasjerer seg aktivt stimulerer dette barnas innsats i skolen.
I varierende grad opplever foreldre at skoler legger til rette for at de kan bli kjent med deres barns lærere. Mangel på tid og ressurser er et refreng som klinger i både britiske og norske skoler. Et kritisk spørsmål blir da om avsatt tid til et bedret skole/hjem samarbeid kan forebygge unødig ressursbruk i skolen m.h.t. barns faglige og sosiale læringsprosesser. I så fall må denne undersøkelsen taes på alvor.
Statssekretær Ed Balls etterspør hvordan vi kan videreutvikle et godt samarbeid mellom foreldre og lærere gjennom hele grunnutdanningen.
Norsk videregående skole utfordres av et høyt antall elever som slutter før fullendt 3-årig utdannelse. En fruktbar og avklart dialog mellom foreldre og skole kan vise seg å være et suksess-kriterium, også i den videregående skolen.
Primært bør skolen være hovedansvarlig for å initiere og legge til rette for et slikt samarbeid.
Dennis Hayes og Kathryn Ecclestone ved Oxford Brookes University går langt i retning av å legitimere overskriften i denne bloggen.
På Dagbladets nettsider refereres deres påstander om at fokus på terapeutisk læring i britisk skole “resulterer i en generasjon av «kan ikke»-elever som snakker om følelsene sine heller enn å utforske ideer og tilegne seg kunnskap.”
Denne problemstillingen minner om norsk skoledebatt der en også tidvis ender opp med å konstruerer faglig og sosial læring som tilnærmet diametrale motsatser. Denne konstruksjonen øver vold mot virkeligheten og kan hemme dynamisk tenkning i det øyeblikk vi aksepterer den.
Ecclestone har et poeng når hun stiller seg kritisk til hvilke resultater vi får ved å fokusere på et vokabuar som i stor grad speiler følelser og problemorientering. Her ligger en betydelig utfordring til lærere om å ivareta integriteten, også til de elever som ikke står i fremste rekke for å verbalisere og eksponere sine følelser og opplevelser. Vi kan bidra til å svekke disse elevenes status ved å gi uttalt preferanse til idèen om at åpne emosjonelle sluser er en kvalitet alle bør etterstrebe.
“Det finnes imidlertid ikke robuste, uavhengige funn som viser at det å få barn og unge til å uttrykke følelsene sine i formelle ritualer på skolen vil gi dem livslang læreevne og trivsel,” er Ecclestone sin påstand.
Å uttrykke følelser skaper ofte nærende kommunikasjon.
Samtidig er følelser verneverdige.
Noen omtaler forskning og teori som lite relevant for undervisning i skolen. Her er det personlig egnethet, erfaring og sunn fornuft som teller. Andre er prinisippielle motstandere av modeller og programmer.
Begrepet “evidensbasert” er et kraftuttrykk og kan gi inntrykk av at det er mulig å predikere garantier for hvilket utfall vi får bare den forskningsmessige forankingen er tilstrekkelig solid.
Få lærere vil, i sin dagligtale, være komfortable med å si “Jeg jobber evidensbasert.” Setningen kan erstattes med: “Når jeg utøver mitt yrke så vet jeg hva jeg gjør.” Skolen trenger lærere som kan formulere denne påstanden.
Det er et avgjørende faglig og etisk skritt i riktig retning å bevege seg fra synsing til dokumentasjon. Kvaliteten på undervisningen i skolen legger sentrale føringer for hvordan barn får det i sin oppvekst og i voksen alder. Det er derfor nødvendig å sikre seg troverdige beskrivelser av sammenhengen mellom læreres faktiske yrkesutøvelse og elevers faglige og sosiale læring. Vi vet mye om hva som skaper læring. Denne kunnskapen må til enhver tid aktiveres.
Instrumentell er den som ukritisk repeterer sin praksis.
Kreativ, er den som lytter til ny kunnskap og skaper ny kunnskap.
I innringerspalten i en av Telemarks større aviser leste jeg følgende uttalelse: ”Får vi ikke gode lærere til våre barn så kan til slutt ikke noen bli noe som helst.”
Kanskje for enkelt og kanskje for dramatisk – eller kanskje ikke. I hvert fall oppsummerer innringeren kjernen i de studier som entydig peker på at lærerens kvaliteter er avgjørende for barns faglige og sosiale læring. En faglig dyktig lærer som evner å kommunisere ryddig med elever samtidig som hun/han utøver strukturert klasseledelse er det elever trenger.
I Norge har vi flere lærere med disse kvalitetene. Samtidig dyrker skoler i varierende grad faglig dyktighet, relasjonskompetanse og god klasseledelse på en måte som fører til at disse kvaliteter får utgjøre hovedaksen i den skoleomfattende kulturen.
Jens Bjørneboe hevder i ”Dongery” (1976) at behov foreligger ikke. De skapes. Det kan man også si om både faglig flinke og atferdsvanskelige elever. Man kan også si det om gode lærere.
Her plasseres hovedansvaret i den voksenverden hvor det hører hjemme. Voksne trenger å lære noe nytt for å skape noe nytt.
Noen ganger kommer ny kunnskap fra forskning. Andre ganger fra en innringerspalte i Telemarksavisa.
Antall elever som avslutter før fullført videregående skole er urovekkende høyt. Jfr. oppslag i Nordlys der kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell uttrykker sin bekymring. I denne sammenhengen bruker en begreper som drop-out og bortvalg. Det er en tendens til at jo eldre elever er jo mer forventer man at de skal ta ansvar for egne valg. Dette kan være en sunn holdning som signaliserer respekt til unge mennesker som er i ferd med å bli både voksne og myndige. Samtidig har vi en forpliktelse på å skape et læringsmiljø i videregående skole som i størst mulig grad stimulerer elevene til å fullføre den utdannelsen de har påstartet.
En smal forståelse av bortvalgsbegrepet kan i for stor grad legge ansvaret over på eleven uten at en parallellt retter et kritisk lys mot de mekanismer i skolen som kan bidra til at elever velger bort den utdannelse de i utgangspunktet var motiverte for.
I den forbindelse kan vi også tenke et konstruktivt samarbeid med elevens foresatte som en mulig bærebjelke i engasjementet for å sikre at unge mennesker gjennomfører videregående skole. Slik viser vi unge mennesker at ansvar ikke bare er noe vi tar for oss selv, men kanskje primært for andre.
Fra terapeutisk praksis med familier ble jeg ofte nysgjerrig på hva som skjulte seg bak ordet “noe.” Foreldre med barn som gjør mange av de uønskede tingene kan fortelle at lærer ofte ringer når deres datter eller sønn har gjort noe galt. Det kan gå flere dager uten at skolen ringer, men skjer det “en episode” så kommer en telefon hjem. Et politisk parti etterlyste for kort tid siden mer disiplin og hyppigere melding hjem fra skolen. Frp vil stramme inn i skolen
Pulsen slår raskere. Det knyter seg i magen. Jeg blir svett i håndflatene.
Dette er setninger fra foreldre som beskriver hva de opplever når de ser skolens nummer på telefondisplayet. Denne måten å kommunisere på gjør noe med samarbeidet mellom skole og hjem. En kan ha lett for å tenke positiv atferd som automatisk atferd. Ønsket atferd trenger næring for å vedlikeholdes. Ikke først og fremst kunstig åndedrett i form av konstruerte belønningssystemer, men naturlig og adekvat respons i form av et smil, en klapp på skulderen eller en hyggelig verbal oppmuntring.
Relasjon mellom elev og lærer er viktig for trivsel og læringsutbytte. Melding hjem kan være beskrivelser av hva som går bra. Slik gis foreldre mulighet til å gi sine barn positiv tilbakemelding fra skolen. Dette er en viktig komponent i relasjonsbygging mellom skole og hjem, og enda mer avgjørende, mellom lærer og elev. Lærere med erfaring fra slik praksis rapporterer at en negativ spiral på denne måten kan vendes.
Den atferd vi gir mest oppmerksomhet er den atferd vi vil få ser mer av.
God personalpolitikk gir økt produktivitet.
Ros og godt læringsmiljø gir økt læringsutbytte.
Dette bringer oss umiddelbart inn i et lite belyst etisk dilemma. Når ros og gode relasjoner blir et instrument til å oppnå et resultat, risikerer vi å punktere et sentralt verdigrunnlag.
Elever avslører “fake.”
Overfor barn og unge skal voksne kun spille kort med billedsiden opp. Elever behandler man utelukkende på en respektfull måte, også der læringsutbytte og ønsket atferdsendring skulle utebli. I matematikk er faktorenes orden likegyldig. Ikke i møte med mennesker. Der er økt produktivitet, i en eller annen forstand, alltid en sekundærgevinst av at man behandler andre på anstendig vis.
Når Jesper Juul mener å se at ros overdrives, Belønningens pris, så tror ikke jeg at mengden ros er problemet. Ros skal ha en dobbel forankring. Den skal ha røtter i en oppriktighet hos den som roser, og den skal være proporsjonalt rimelig, sett i forhold til den handlingen en ønsker å berømme.
Laudabilis er en karakter og betyr rosverdig.
Ros gitt i naturlige omgivelser skaper verdighet.
