Fjern mobbing med et pennestrøk

Psykolog Jan Atle Andersen uttaler seg i flere medier om mobbing, et fenomen som, ifølge ham, ikke eksisterer. Han markedsfører sitt bidrag som The Missing Link. For mange fremstår hans synspunkt hverken som noe savn eller konstruktivt bindeledd mot den virkelighet de erfarer.

Robuste barn som overlever krenkende kommentarer skal vi ha som mål å oppfostre. Å nulle ut sammenhengen mellom det barn utsettes for og deres legitime rett til å reagere tar derimot ikke god nok høyde for hva det vil si å være menneske.

“Barn må også lære at ord ikke kan såre, stikke eller drepe.”

Denne læresetningen fra Andersen må eventuelt også gis gyldighet for hans egne uttalelser.

Karaktersetting krever karakter

Karaktersetting er ingen eksakt vitenskap. Elever får sine standpunktkarakterer basert på skjønn. Dette skjønnet påvirkes av elevens prestasjoner og lærers samlede vurdering. Drøfting med andre kollegaer går også forut karaktersetting – noen ganger.

Avdelingsdirektør Siv Hilde Lindstrøm i Utdanningsdirektoratet uttaler i intervju med Aftenposten at karakterkriteriene er rundt formulert og åpne for tolkning.

Dette er en viktig erkjennelse. Like viktig er det å være bevisst på at karaktersetting er en subjektiv handling der lærers relasjon til eleven inngår som en påvirkningsfaktor. Det er mulig å tenke at denne faktoren slår ut når en elev vipper mellom to karakterer.

Veien mot rettferdig karaktersetting forutsetter at en anerkjenner to forhold:

1. Kriterier for karaktersetting er rundt formulert og åpne for tolkning.
2. Hvor godt lærer liker eleven påvirker karaktersetting.

Jeg tror dette er to forhold man ikke slipper unna.
Det fordrer edruelig besinnelse og anstendig etisk refleksjon i en prosess som avgjør elevers yrkesvalg og fremtid.

Dropperne – finnes de?

Elever dropper ut fra videregående skole. Noen snakker om bortvalg. Færre bruker push-out for å beskrive det faktum at mange elever forlater skolen før gjennomført studieløp. Sier vi at skoler kan legge til rette for inkludering og gjennomføring forutsetter vi samtidig at det motsatte er mulig.

Det er ikke sannsynlig at elever avbryter sitt studieløp impulsivt av tilfeldige og fullstendig uforutsigbare årsaker. Heller ikke er det sannsynlig at det skjer noe dramatisk i hodet på en elev når denne går fra grunnskole til videregående opplæring.

Det betyr at lærerne sine bidrag for at elever skal trives og lære ikke bør være kvalitativt annerledes i videregående skole. “Her går du faktisk helt frivillig” kan være en setning som legitimerer at lærer abdiserer som relasjonsbygger. Skjer dette bygger man i stedet en exit i elevers videregående skolegang.

Å sy puter under armene på elever er ikke god omsorg. God omsorg er heller ikke tilstrekkelig.
Paulo Freire (1921 – 1997) etterlyser “kraft til forvandling”
I hans siste intervju før han døde snakker han om nysgjerrighet, toleranse og kritisk tenkning som sentrale elementer i all formidling.

Videregående skoler trenger nysgjerrige, tolerante og reflekterte lærere som mobiliserer kraft hos sine elever.
Kraft til å se muligheter og egne ressurser der de tidligere så stengte dører og ingen nøkler.

Elever krever kvalitet.

Elevorganisasjonen får flere klager i måneden fra skoleungdom som er misfornøyde med kvaliteten på undervisningen. Organisasjonens leder Anna Holm Heide mener det kan være en sammenheng mellom den respekt lærer får og lærerens faglige kunnskapsnivå.

Lærere som bygger gjensidig tillit til sine elever bidrar til å bedre deres skolefaglige prestasjoner. Dette er ett av hovedfunnene til både John Hattie og flere andre forskere.

Forskere bruker hodet når de forsker. Like avgjørende er det at en bruker hodet når forskningsresultater leses. Heide sitt innspill demonstrerer tydelig at en vanskelig kan rendyrke læreres kompetanse på klasseledelse og relasjonsbygging i et vakuum. Vi trenger også å ha et våkent blikk på det faglige kunnskapsnivået.

Jeg mener likevel det er grunn til å advare mot ensidig etterspørsel av videreutdanning og faglig fordypning. Elever fortjener lærere med god fagkunnskap. Like mye fortjener de en lærer som kan ta deres perspektiver, behandle dem ordentlig og ha god struktur i klasserommet.

Dette er ferdigheter en utvikler gjennom erfaringsdeling, en god tilbakemeldingskultur ved skoler og ved å fokusere på faglig oppdatering.

Flinke elever må bli flinkere – Til hva?

Ifølge PISA-undersøkelsen har Norge mange flinke elever, men vi har et for stort antall som presterer lavt. Variasjonen er også svært stor – mellom skoler og innad på skoler. Vi skiller oss ut i forhold til andre land ved at vi ikke evner å heve dem med lave faglige resultater (pdf) (se side 192). Her ligger vår hovedutfordring.

Samtidig kan vi bli flinkere med de flinke. For et år siden ble jeg invitert av et politisk parti til å snakke om hva som fremmer elevers faglige læring. Forskning er relativ entydig. De lærere som bygger gode relasjoner til sine elever, håndterer sin klasse ryddig og forutsigbart samt tilrettelegger i forhold til elevens forutsetninger bidrar til økt læringsutbytte. Tillit, anerkjennelse og positivt fokus er nøkkelbegreper.

Flere av tilhørerne oppfattet at jeg primært snakket om de svake elevene, noe de ga uttrykk for. Jeg mener vi skal være krystallklare på at flinke elever definitivt fortjener, har krav på og utbytte av å bli vist tillit, samt lagt til rette for på best mulig måte. Nettopp fordi forskning viser at dette også er de grunnleggende drivkreftene for deres læring.

Det ser ikke ut til at nivådifferensiering befrukter disse elevenes læring i særlig grad. Samfunnet, nasjonalt og globalt, fordrer at ulik kompetanse pulserer blant mennesker med ulik bakgrunn og varierende ferdigheter.
Avskjærer vi flinke elever fra sosial og faglig interaksjon med andre elever så øver vi dem ikke i å la andre mennesker dra nytte av den ressurs de representerer.

En slik avstumpet læringsarena fortjener de ikke.

Et mer åpent spørsmål er om flinke elever foreligger eller om de skapes. Forskjeller mellom skoler og lærere indikerer at vi ikke kan utelukke det siste som en mulighet.

Mobbing i Aftenposten

Mobiltelefon som våpen. Dette er overskriften på Aftenposten sin leder 04.09.09. Elever sjikanerer hverandre ved bruk av mobil og andre digitale hjelpemidler. Avisen slår fast at behovet for antimobbeprogrammer i skolen er blitt større.

I en hage kan en luke ugress 24/7 eller legge til rette for at ugress ikke gror. Utvikling av et åpent og godt læringsmiljø forebygger mobbing. Dette dokumenteres bl.a. gjennom evaluering av LP-modellen; Læringsmiljø og pedagogisk analyse. Her arbeider en med å skape og vedlikeholde et positivt læringsmiljø der relasjonsbygging står sentralt. Ved å rette fokus mot hvordan vi vil ha det istedenfor å rette oppmerksomheten mot det som ikke fungerer overfødiggjør en, delvis, behovet for å opprette kampanjer mot f.ex mobbing.

Aftenposten skriver: “Det er på tide å øke oppmerksomheten dramatisk rundt det som skjer, men som voksne ikke ser.” Usynlig mobbing mener jeg i stor grad er en myte. Voksne ser det de velger å se. Voksne er oppmerksomme på barn som sitter alene kveld etter kveld, barn som aldri inviteres i bursdager, på kino eller deltar på pizzakvelder i kjellerstuen. Barn som går alene til skolen og alene hjem fra skolen. Voksne ser dem og kan ikke skjule seg bak begrepet “Usynlig mobbing.” Voksne tillater i stor grad egne barn å fryse jevnaldrende ut, og de vet hva de holder på med.