En historie om ett av dilemmaene i spesialundervisningen -   spesialundervisningens lov om vern og beskyttelse av individet, sett opp mot målet om inkludering:

I helgen møtte jeg en ung, hyggelig mann. Han jobbet i barnehage.  Jeg fortalte han at jeg jobbet med formidling av skoleforskning, og at vi på en måte var i samme felt. I samtalen snakket vi om våre erfaringer med skolen. Han fortalte at han ikke hadde hatt det så enkelt. At han greide seg fint i fagene, men at han strevde med å finne mening og motivasjon. I denne sammenheng var det han uttrykte:

“Ja, jeg er et PPT-barn, skjønner du…”

Jeg spurte av interesse hvem som hadde gitt han denne tittelen. Han fortalte at det hadde han gjort selv. “Det blir enklere slik. Da blir historien kortere og folk forstår mer”.

Den unge mannen fortalte hvordan han hadde opplevd grunnskolen og noen av lærerne:

“Det var tydelig at jeg ikke passet inn – så de tok meg ut. Det var deilig. Jeg fikk luft på den måten. Der ute fikk jeg gjøre praktiske ting. Jeg var der sammen med ande elever, som heller ikke passet inn, som også måtte ha luft. Vi var på denne måten helt like. I klassen husker jeg å oppleve å ikke bli satt krav til. Hvis jeg ikke hadde levert inn et obligatorisk arbeid, så var det egentlig ingen reaksjon. Lærerne forventet at jeg ikke skulle levere. Det virket som om noen lærere ikke helt visste hva de skulle si eller gjøre med meg. Det var fint å komme ut med de andre som var som meg, tenkte jeg da. Nå ser jeg at det var helt idiotisk. De plasserte liksom oss “annerledes barn” i en gruppe. Det kan jo ikke fungere. Det vet man jo… eller?“

Han ser spørrende på meg. Den unge barnehageassistenten fortsetter. “Broren min går på ungdomsskolen nå. Han har fått tilbud om bli tatt med i en gruppe for de som ikke helt klarer å følge med. Det er veldig bra for ham. De skal jobbe litt praktisk. Han har det ikke noe ok i klassen… “. Den unge mannen ser opp mot venstre, han tenker, så sier han:

 “Vet du det er ikke noe bra i det hele tatt. Han kommer til å se det samme som meg, om fem år…”

Jeg ser på PPT-barnet som nå er blitt en ung mann. “Du har jo klart deg ganske bra da?”. Han ser opp til venstre først, og så bort på dama i sofaen. Det er tanta hans.

“Det er på grunn av hu` det. Hun tok meg inn igjen. Inn blant de “normale” igjen. Nå er jeg assistent i en barnehage. Helt vanlig. Ikke helt vanlig da… Jeg tror faktisk jeg er bedre til å se alle ungene. Om de kan telle til hundre eller om de er mest opptatt av spikerne under huska, jeg ser dem.”

 Denne unge mannens historie om skolen gav meg et blikk inn i aktørens opplevelser av spesialundervisningens tiltak og bruk av smågruppebaserte tiltak.

…..Jeg spurte om jeg kunne fortelle historien, og fikk lov til det.