Dennis Hayes og Kathryn Ecclestone ved Oxford Brookes University går langt i retning av å legitimere overskriften i denne bloggen.

På Dagbladets nettsider refereres deres påstander om at fokus på terapeutisk læring i britisk skole “resulterer i en generasjon av «kan ikke»-elever som snakker om følelsene sine heller enn å utforske ideer og tilegne seg kunnskap.”

Denne problemstillingen minner om norsk skoledebatt der en også tidvis ender opp med å konstruerer faglig og sosial læring som tilnærmet diametrale motsatser. Denne konstruksjonen øver vold mot virkeligheten og kan hemme dynamisk tenkning i det øyeblikk vi aksepterer den.

Ecclestone har et poeng når hun stiller seg kritisk til hvilke resultater vi får ved å fokusere på et vokabuar som i stor grad speiler følelser og problemorientering. Her ligger en betydelig utfordring til lærere om å ivareta integriteten, også til de elever som ikke står i fremste rekke for å verbalisere og eksponere sine følelser og opplevelser. Vi kan bidra til å svekke disse elevenes status ved å gi uttalt preferanse til idèen om at åpne emosjonelle sluser er en kvalitet alle bør etterstrebe.

“Det finnes imidlertid ikke robuste, uavhengige funn som viser at det å få barn og unge til å uttrykke følelsene sine i formelle ritualer på skolen vil gi dem livslang læreevne og trivsel,” er Ecclestone sin påstand.

Å uttrykke følelser skaper ofte nærende kommunikasjon.
Samtidig er følelser verneverdige.