KURS i CARE for Teachers

logo-alone-2501Læreryrket er stimulerende, ansvarsfullt og givende. Samtidig er læreryrket både utfordrende og stressende. De mange og kompliserte oppgavene lærere står i, kan gi lærere en opplevelse av at de aldri strekker til eller at de aldri gjør nok for elevene sine.

Skaalvik og  Skaalviks  undersøkelse om trivsel, stress og utmattelse i læreryrket fra 2009 viser at det store flertallet av lærere trives godt eller svært godt på jobben. Til tross for dette viste undersøkelsen deres at hver tredje lærer ville ha valgt et annet yrke dersom de skulle valgt om igjen.

TALIS-undersøkelsen (2009) fant at den norske skolen som system ikke ivaretar lærernes behov for læring, videreutvikling, og veiledning. Skolen har heller ikke et godt nok system for belønning av godt arbeid, og positive tilbakemeldinger synes å være en mangelvare mellom ansatte på alle nivå i norsk skole.

Sosialt og emosjonelt kompetente lærere setter tonen i klasserommet gjennom å utvikle støttende og oppmuntrende relasjoner mellom elever, og mellom elever og lærere. Disse lærerferdighetene blir assosiert med positive klasseromsklima og et positivt læringsmiljø for alle elever –  noe som igjen kan føre til økt skolefaglig utbytte for elevene.

Care for Teachers, Cultivating Awarness and Resilience in Education, CARE, er et program som ivaretar lærerens behov for selvutvikling. Programmet er mindfulness-basert og treningen det tilbyr har god effekt på lærernes yrkesutførelse. CARE er forskningsbasert og utviklet med mål om å redusere stress og fremme læreres yrkesutøvelse positivt. CARE er utviklet for å fremme læreres sosiale og emosjonelle kapasitet. Deltaker på kurset vil lære teknikker for å øke sin oppmerksomhet i ulike situasjoner som oppstår i klasserommet.

Målene for CARE for lærere er:

  • Å hjelpe lærere til å utvikle ferdigheter for å mestre alle kravene til undervisningen
  • Forebygge utmattelse og burn-out
  • Øke gleden ved å undervise
  • Øke muligheten til å bli den beste læreren du kan bli
  • Øke positive relasjoner mellom elever og lærere

Læringsmiljøsenteret gjennomfører for første gang i Norge det forskningsbaserte programmet CARE for Teachers, CARE. Kurset avholdes på Universitetet i Stavanger 17., 18. oktober, 31. oktober og 1. november og 29.november 2014.

Du kan lese mer om kurset og se intervju med M. Greenberg her: Kurs for lærere i mindfulness Kurset ledes av Christa Turksma

TA kontakt om du er interessert i å delta!

Hanne Jahnsen

Publisert i Læringsmiljø | Legg igjen en kommentar

Framtidas skole

Fremtidensskole_forside_kap_1-135x135NOU 2014 :7  Elevenes læring i fremtidens skole.  Et kunnskapsgrunnlag er navnet på den første delutredningen til «Ludvigsen-utvalget»

Den ble levert Kunnskapsministeren igår, 3.september,  og idag er media fulle av kommentarer, ledere og kronikker. Skolen er viktig. Framtidas skole planlegges idag og blir enda viktigere.  Delutredningen er et kunnskapsgrunnlag basert på forskning og hva store internasjonale prosjekter mener skolen skal være i samfunnet framover.   Hvordan elever lærer og  hvordan skolefagene har utviklet seg historisk er med i denne delutredningen.

Hva står det om læringsmiljøets betydning for elevens læring?  Både Hatties  og Fullans forskning er med i referanselisten, men det står lite om læreren i denne utredningen, til tross for at det er nettopp læreren som er den viktigste enkeltfaktoren i skolen som er knyttet til elevenes læring. (Hattie, 2009)

Så vi får vente spent på neste delutredning der vil det forhåpentlig stå mer om lærernes læring, om profesjonens rolle og framtid! Hovedutredningen vil foreligge i 2015. Imens vi venter anbefales å lese kapittel 3 Elevenes læring

Les her hvordan to av riksavisene kommenterer utredningen:

Dagbladet: Framtidas skole 

Aftenposten: Hva må ut i fremtidens skole?

Kirsti Tveitereid

Publisert i Forskning om skolen, I nyhetsbildet | Legg igjen en kommentar

Utviklingsarbeid. Det handler om å dra i samme retning!

gloppe-12Hvis du som lærer ikke finner din skoles mål og strategier meningsfulle, vil det være svært vanskelig å finne motivasjon til å samarbeide om å nå dem. Jeg kom nettopp over en norsk oversettelse av en bok skrevet av den anerkjente amerikanske utdanningsforskeren Michael Fullan   Boken heter «Å dra i samme retning – et skolesystem som virker» . I boken hevder Fullan at reell endring er mulig hvis den gripes an på en virkelig systemisk måte. Det vil blant annet si at man sørger for å skape:

 

 

  • Felles mål
  • Tydelig strategi
  • Bredt engasjement
  • Gjennomgående budskap om at endring kun er mulig hvis alle samarbeider på tvers av alle nivåer i skolesystemet

I denne sammenhengen tenkte jeg det kunne være interessant å spørre deg som arbeider i skolen; Har du oversikt over definerte mål og visjoner ved nettopp din skole, og hvilke strategier har dere utarbeidet for å nå disse målene? Føler du at du har deltatt i utviklingen av disse målene og strategiene?

Hvis du føler at rektor gang på gang snakker om disse visjonene, målene og strategiene, noe du begynner å bli temmelig lei av, bør det kanskje ringe en varselbjelle. Kanskje kan det være en idé å se nærmere på hvorfor du føler det slik? Er det fordi målene, visjonene, eller strategiene ikke samsvarer med det du personlig føler er riktig? Eller opplever du at dette er rektor sine ønsker, og ikke dine eller kollegene dine sine? Kanskje ser du ikke vitsen med disse målene fordi du mener dere uansett ikke er i stand til å kunne nå dem? Eller er det slik at du føler fokuset heller bør være på de faktiske problemene du opplever i klasserommet, på den eleven som alltid kommer for sent, eller den klassen som bare er helt umulig å undervise?

En av skoleledelsens viktigste oppgaver er å få alle til å spille på samme lag ved å informere om og involvere de ansatte i prosessen med å utarbeide mål og visjoner for skolen. Videre er det viktig at ledelsen i nært samarbeid med de ansatte legger en realistisk strategi for hvordan disse målene i praksis skal kunne nås. Dette for at alle skal kunne få et eierforhold til visjoner, mål, og strategier; gi alle en følelse av at dette har jeg og vi som kollegium vært med på å utvikle og disse målene vet vi hvordan vi kan nå. Et slikt utgangspunkt vil sikre at alle ved skolen får en felles plattform å jobbe ut fra og en felles opplevelse av at dette skal vi klare sammen.

For skal alle kunne dra i samme retning, er det altså helt avgjørende at alle ved skolen har en felles enighet og forståelse av hvilken retning man skal dra i! I bunn og grunn handler det om å skape grobunn for kollektiv kapasitetsbygging – noe jeg vil skrive nærmere om i min neste bloggpost.
Constance Oterkiil

 

Publisert i Forskning om skolen, Læringsmiljø, Ledere | Legg igjen en kommentar

Pedagogikk som relasjon

Image for Utdanningens vidunderlige risiko from NorliJeg lar meg tiltrekke av vakre omslag. Utdanningens vidunderlige risiko av Gert J.J. Biesta er en tankevekkende bok som utfordrer  «oppleste og vedtatte sannheter»  i pedagogikkfaget skriver Fagbokforlaget i sin omtale av boka som ble gitt ut på norsk rett før sommeren. Det er en setning som forlagene skriver om veldig mange av sine utgivelser!

Denne boka ble med på sommerferie mest på grunn av det estetiske omslaget og mindre på grunn av ønsket om å lese en kritikk av oppleste og vedtatte sannheter. Gert Biesta , professor i pedagogisk teori og politikk, nå ved Universitetet i  Luxembourg, men også godt kjent i Skandinavia gjennom gjesteprofessorater ved Universitet og Høgskoler, var bare et navn ofte sett i referanselister for meg. Derfor var en vakker bok med en drømmetittel med meg i sommer. Og jeg likte kapitlene om Kommunikasjon, om Læring og om Virtuositet svært godt. Bak i boka er det et intervju med Biesta, og det kan anbefales som en inngang til lesningen.

Men dette skal ikke være en bokanmeldelse. Bare et tips til lesestoff. Utgangspunktet mitt for denne bloggposten er en artikkeloverskrift som gjorde meg nysgjerrig fra siste nummer av Norsk Pedagogisk Tidsskrift: «Eksistensiell refleksjon og moralsk nøling – Pedagogikk som relasjon, fortolkning og språk» skrevet av Tone Sævi. Kanskje fordi jeg hadde lest språket til Biesta lurte jeg på artikkelens referanser. Og ganske riktig! Denne artikkelen setter fokus inn mot hans ideer om pedagogikk. Sævi gir tankevekkende perspektiv på hvordan pedagogikk i dag viser til resultater, til utdanning som noe økonomisk nyttig, som noe politisk. Hun sier det hører til den angloamerikanske tradisjonen, og vil med henvisning til Biesta, van Manen, Skjervheim og andre heller se på pedagogikk i en europeisk tradisjon. Den europeiske tradisjonen knytter pedagogikk først og fremst til medmenneskelighet, verdier og moral. Vi snakker om dannelse. Både forskning på, og praksis i  skole preges av en smal forståelse hos oss mener Biesta og flere med han, mens utgangspunktet for all pedagogsik forskning og praksis må være at pedagogikk må forstås komplekst, mangetydig og motsetningfullt. Men hva betyr nå det?

Jo, det er et forsvar for at det språket vi bruker for å tolke pedagogisk virksomhet  både er avhengig av konteksten, personene i skolen og relasjonene mellom dem.

I artikkelen til Sævi er det særlig relasjonen mellom den voksne og barn og unge som får oppmerksomhet. Den relasjonen må innebære at læreren alltid vet hvem hun er som voksen person, og hvordan hun handler i forhold til eleven i det personlige møtet. Dette er en relasjon som alltid er viktigst for eleven, en relasjon som har størst konsekvenser for den unge. Relasjonen mellom den voksne og eleven gir pedagogiske muligheter som forutsetter   åpenhet for det Biesta kaller det risikofylte. Det betyr at ikke alt i pedagogisk praksis kan eller skal planlegges og kontrolleres!

Dette kan du lese mer om  i siste nummer av Norsk Pedagogisk Tidsskrft (nr 4/2014) i artikkelen til Tone Sævi. Finner du den ikke online eller abonnerer på tidsskriftet, kan du ta kontakt.

God lesning!

kirsti.tveitereid@uis.no

 

Publisert i Bokomtaler, Lærere, Læringsmiljø, Skolen | Legg igjen en kommentar

Det usynlige barnet

det usynlige barnetJeg starter bloggtekstene etter sommerferien med å dele en sterk leseopplevelse, en oppfriskning til nytt år!

Tove Janssons bok om jenta som kommer inn i Mummifamiliens varme ble repetert ved høytlesning for de yngste og den eldste i sommer. Tove Jansson har jubileum i år, både boken om henne og utstillinger kan anbefales. Men ingen tittel passer vel bedre å ta fram nå ved barnehagestart og skolestart – og kanskje allermest i overgangen mellom barnehage og skole. «Det usynlige barnet» – Bra for læringsmiljøet rett og slett!

Husker du innholdet?

En mørk regnværskveld satt Mummifamilien rundt verandabordet og renset sopp. Hele bordet var dekket av gamle aviser og midt på stod parafinlampen. Men det var mørkt i alle kroker.

Slik starter det hele. Lille My har selvfølgelig funnet giftige sopper, og mens Mummimammaen tar henne i forsvar og håper hun blir bedre på soppvalgene neste år, er de andre – inkludert Lille My selv –  overbevist om at Lille My gjør dette med vilje, for spenningens skyld. En ny person kommer inn på verandaen, hun heter Ninni. Men de kan ikke se henne. Too-tikki forklarer raskt hennes bakgrunn for at hun kommer til dem med Ninni:

Tanten var ironisk fra morgen til kveld, og til slutt begynte ungen å blekne i konturene og bli usynlig. Sist fredag kunne man ikke se henne i det hele tatt. Tanten gav henne til meg og sa at hun virkelig ikke kunne ta seg av slektninger som hun ikke engang kunne få øye på.

Historien blir spennende: hvis Ninni skal bli hos dem og de ikke ser henne, hun er i tillegg sjenert og snakker ikke – hvordan skal de omgås henne da?
Tanten har hengt en liten bjelle på henne slik at hun kan høre henne om hun beveger seg.

Gi ungen en stol, sa Mummipappa. – Kan hun rense sopp? – jeg vet ingenting om Ninni, forsikret Too-tikki. – jeg bare tok henne med hit. Nå har jeg litt annet å gjøre. Kom innom en dag og fortell hvordan det går. Hei sålenge.

Mummipappa stiller det essensielle spørsmålet:

 Kan dere begripe hvordan vi skal få henne synlig igjen, utbrøt Mummipappa bekymret.

Mummimamma har tålmodighet, det vet vi som har lest om andre videreverdigheter i Mummidalen. Etter å ha redd opp en ny seng så blir det eple, saftglass og tre stripete sukkertøy som deles ut til alle sammen ved leggetid. I tillegg slår hun opp i mormors gamle notater for å se om det kan ha blitt gitt noen råd hvis ens venner blir tåkete og vanskelige å se. Råd finner hun.
Allerede neste morgen har føttene kommet til syne.

Fint, sa Mummipappa. – Og enda bedre blir det når vi får se nesen hennes. Jeg blir på en måte litt nedslått av å prate med folk som ikke synes. Og ikke svarer.

Mummimammaen vil at familien skal snakke om vanlig ting, ikke minne Ninni på alt som er vondt og feil. Ninni trasker etter dem hele dagen. De venner seg til bjellen som følger etter dem, og synes ikke det er så rart med henne lenger. Neste kveld har både ben og en slitt brun kjolekant kommet til syne. Mummimammaen syr i stor glede en rød kjole til henne og legger den ved sengen.
Neste dag er det bare hodet som ikke synes! Mummitrollet blir henrykt. Han bestemmer seg for å lære Ninni alle de lekene han kan. Men hun kan ikke leke! Gjør alt feil.

Hun kan ikke leke, mumlet Mummitrollet og var helt betuttet. Hun kan ikke bli sint, sa Lille My. – Det er det som er i veien med henne.

Så går det lang tid. Ninni blir ikke helt synlig. Men en dag finner Mummipappaen på en liten spøk med Mummimammaen. Bare en liten overraskende dytting har han tenkt på.

Men før han hadde rukket helt fram, hørtes et hyl, et rødt lyn for over bryggen, Mummipappa skrek som en gris og mistet hatten i vannet. Ninni hadde boret de små usynlige tennene sine i Mummipappas hale, og de var skarpe.
Bravo, bravo! skrek My. – Jeg kunne ikke ha gjort det bedre selv!
Ninni stod på bryggen med et rasende lite fjes med oppstopper under en rød pannelugg. Hun freste til Mummipappa som en katt.

Og rett etterpå ler hun så hele bryggen rister. Mummipappaen faller i vannet da han forsøker å fiske opp hatten sin.

Hun har visst aldri ledd før, sa Too-tikki forbløffet. – Jeg synes dere har forandret ungen så hun er blitt verre enn Lille My. Men hovedsaken er jo at hun synes.

 

Kirsti Tveitereid

Publisert i Barnehager, Elever, Læringsmiljø | Legg igjen en kommentar

Magne Raundalen sier: barnehage og skole må tenke omsorg!

Magne RaundalenI en artikkel i Utdanningsnytt spør Magne Raundalen om noen vil lese om omsorg i skolen nå? Det er en artikkel til å bli både nysgjerrig og vitebegjærlig av. Han spør om skolen og lærerne trenger etterutdanningstilbud  i omsorg, i omtanke og empati . Begrunnelsene er flere, men en opplagt grunn er PISA-testene og oppmerksomheten mot faktakunnskap og ferdigheter som sammenliknes. Har vi glemt at det er relasjonsbygging som har størst betydning for læring og motivasjon? Det kan ikke så lett måles i PISA-testene.

I artikkelen trekker han fram forskning og forskere vi kan Google og lese mer om og fra – jeg har gjort det og vil gjerne dele noe å fordype seg i etter  hans tips:

  • Linn Getz, prof. dr. med. ved NTNU.  Hun bruker begrepet allostase om hvordan balansen mellom det fysiske og det psykiske spiller sammen.  I Oppvekstrapporten 2013 fra Barne,- likestillings og inkluderingsdepartementet kan du lese mer om allostatisk overbeslastning. Der har hun sammen med stipendiat Henrik Vogt skrevet artikkelen: Getz, Linn; Vogt, Henrik. (2013) Hva betyr frykt og konflikt for barns biologiske utvikling? Om stressresponser, epigenetikk og den formbare barnehjernen. Oppvekstrapporten
  • Bengt Lindstrøm professor i salutogenese, NTNU – hans studier av friskhetsfaktorer er inspirerende for de som arbeider i  både barnehager og skoler. Velg lesestoff fra publikasjonslista hans!
  • Aaron Antonovsky og hans bok «The Mystery of Health» (1987), utgitt på norsk i 2012 med tittelen: Helsens mysterium på Gyldendal. Nøkkelbegrepet i denne modellen som kalles salutogenese er opplevelse av sammenheng. Forskjellene i  motstandskraften vår avhenger av i hvilken grad vi opplever tilværelsen som meningsfull, forståelig og håndterbar.
  • Tania Singer er en av de store pionerene på feltet Omtanke og empati – hun har hjerneforskning som sitt spesialområde. Hun studerer selve omsorgens opprinnelse og videre utvikling.

Alt dette  fikk jeg vite litt om gjennom lesningen av den korte artikkelen til Magne Raundalen! Han har nettopp nå i juni  mottatt Barnehelseprisen av Norsk barnelegeforening.  Legene mener hans budskap om allostase og salutogenese er viktig å ta inn over seg og lære av. Han fortjener å lyttes til og leses av  barnehage- og skolefolk også fordi han har et budskap om en ny helhetlig forståelse for hvordan kroppen som sentrum for den fysiske og psykiske helsen, kan  komme i ubalanse om ikke den gis nok næring med blant annet omsorg.

Og med alle tipsene her til lesing – så ønsker jeg alle lesere av Læringsmiljøbloggen god sommer!

PS.:  Magne Raundalen og hans yrkesprofil, prosjekter og publikasjoner finner du her

Kirsti Tveitereid

 

 

Publisert i Barnehager, Forskning om skolen, Krisehåndtering, Lærere, Læringsmiljø, Skolen | Legg igjen en kommentar